Forsvar arbeidsmiljøloven – styrk fagbevegelsens kampkraft! 

Uttalelse vedtatt på Rogalandskonferansen 17.-19. oktober 2014:

Rogalandskonferansen 2014 konstaterer at vi står overfor omfattende, negative utviklingstrekk i vårt samfunn – sentralisering av makt og ressurser, økende forskjeller mellom folk, markedsorientering av det offentlige, tiltakende mistillit og kontroll ovenfra av de ansatte, samt økende avregulering av et arbeidsliv der kriminalitet og sosial dumping er i vekst. Folkestyret er satt under press, og fagbevegelsens medbestemmelse på arbeidsplassene utsettes for stadige angrep.

Den blåblå regjeringa viser for tida stor handlekraft, evne og vilje til å forandre Norge – i ei retning der arbeidsgivere og markedskrefter får økt makt på bekostning av fagbevegelse og demokratiske organer. Flere av de store arbeidsgiverorganisasjonene kan knapt skjule sin entusiasme for denne utviklinga.  De er åpenbart i ferd med å trekke seg ut av klassekompromisset, og dermed står den norske modellen for fall, slik det allerede har skjedd med den såkalt europeiske sosiale modellen i store deler av Europa. Fagbevegelsen må derfor forberede seg på å møte dette klimaskiftet i den faglige kampen.

Gjennom sitt forslag til statsbudsjett for 2015 angriper den blåblå regjeringa det sosiale sikkerhetsnettet og legger opp til en omfattende omfordeling av verdier – fra dem som har minst, til de aller rikeste her i landet. Det skjer blant annet gjennom fjerning av ferietillegget i dagpengeordninga, kutt i sykepengene til dem som tjener minst, sterk innsnevring av overgangsstønaden, i tillegg til generøse skattelettelser for milliardærene. Blant de mest brutale er regjeringas forslag om å redusere uføretrygda og kutte drastisk i barnetillegget – et hjerterått forslag som massivt vil øke barnefattigdommen i vårt land.

Tidligere har regjeringa, i løpet av sitt første år ved makta, lagt fram forslag om en vidtgående sammenslåing av kommuner, der innbyggerne er tiltenkt en minst mulig rolle. De har satt i gang et omfattende utsalg av offentlig eiendom. De har foreslått sentralisering av en rekke statlige institusjoner. De har varslet at det skal åpnes for kommersielle interesser innafor utdanningssektoren. De har gjort klart at det vil bli åpnet for fritt behandlingsvalg innen helsesektoren, noe som vil fungere som en åpen invitasjon til kommersielle interesser som ønsker å skumme fløten av de mest attraktive helsetjenestene. De har svekket permitteringsordningen på en måte som øker arbeidsløsheten og svekker bedriftene. De har lagt fram forslag til dramatisk svekking av Arbeidsmiljøloven, der målene er klare: Arbeidslivet skal avreguleres, arbeidsgivernes stilling skal styrkes, og fagbevegelsen skal svekkes.

For å stanse denne utviklinga er det viktig for fagbevegelsen å påvirke både kommunevalget i 2015 og stortingsvalget i 2017. Gjennom å øve press på de rødgrønne partiene må fagbevegelsen kjempe for at det fremmes klare alternativer til den markedsliberale politikken. For å kunne mobilisere for en alternativ politikk i fagbevegelsen, vil det blant annet være avgjørende at de rødgrønne partiene gir garanti for at alle svekkelser av arbeidsmiljøloven, som den blåblå regjeringa måtte gjennomføre, vil bli reversert ved et eventuelt nytt flertall i 2017. For å skape troverdighet i den politiske kampen mot kommersialisering og konkurranseutsetting er det videre nødvendig at de rødgrønne partiene går inn for å rekommunalisere allerede kommersialiserte virksomheter på kommunalt nivå, samt avvikle konkuranseutsetting av kommunale tjenester etter hvert som kontraktene går ut. De rødgrønne partienes valgseier i 2005 var nettopp knyttet til slike politiske løfter.

Fagbevegelsen representerer imidlertid en selvstendig kraft som har evne til å påvirke utviklinga også utenom valg. Fagbevegelsen må derfor mobilisere sine medlemmer og grunnorganisasjoner til kamp mot de pågående angrepene fra arbeidsgiverne og den blåblå regjeringa. I denne situasjonen kreves det at fagbevegelsen utvikler nye strategier og aksjonsformer for å møte angrepene. Vi må ikke akseptere at de som står svakest i vårt samfunn, rammes først og sterkest av regjeringas angrep. Velferdsordningene er et felles sikkerhetsnett som vi alle kan få bruk for, og dersom de svakeste taper nå, står flere av våre velferdsordninger for tur i neste omgang.

For å kunne møte disse utfordringene og angrepene, samt langt mer aggressive arbeidsgivere og ei blåblå regjering som i økende grad slår inn på en fagforeningsfiendtlig politikk, må fagbevegelsen legge opp til omfattende skolering av sine medlemmer og tillitsvalgte. I en situasjon der arbeidsgiverne, med støtte fra den blåblå regjeringa, i økende grad velger ei konfrontasjonlinje, må fagbevegelsen styrke sin kampkraft og utvikle seg til en kamporganisasjon som har styrke og evne til å møte konfrontasjonene. Kampen mot sosial dumping, arbeidskriminalitet og avregulering av arbeidsmarkedet blir avgjørende for fagbevegelsens framtid. Spesielt vil vi oppfordre til felles faglig og politisk mobilisering på følgende fire områder:

  • De omfattende og dramatiske angrepene som regjeringa har lansert mot Arbeidsmiljøloven, er en krigserklæring mot fagbevegelsen og må slås tilbake av en samlet fagbevegelse. Alle tilgjengelige faglige og politiske midler må tas i bruk for å hindre at arbeidslivet og de faglige rettighetene settes flere tiår tilbake.
  • Kommersialisering og svekking av offentlige velferdstjenester må bekjempes av hele fagbevegelsen. Det må bygges brede sosiale og politiske allianser for å motarbeide disse angrepene på våre solidariske, universelle, offentlige velferdsordninger. Det mistillitsregimet overfor de ansatte som har bredt seg gjennom markedsrettingen av offentlig sektor, må bekjempes.
  • Fagbevegelsen fra topp til bunn må aktivisere seg og styrke sin evne til solidarisk støtte med arbeidskamerater som velger å gå til streik/aksjoner for å forsvare sine interesser. Spesielt må fagbevegelsen, gjennom faglig og økonomisk støtte, samt gjennom sympati- og solidaritetsaksjoner, sørge for å øke støtten til de streikende havnearbeiderne, slik at arbeidsgiverne settes under økende press og at havnearbeidernes internasjonalt regulerte fortrinnrett til laste- og lossearbeid fastholdes.
  • Fagbevegelsen må avvise og bekjempe at nye såkalte handels- og investeringsavtaler (som Transatlantic Trade and Investment Partnership – TTIP, og Trade in Services Agreement – TISA), samt EØS-avtalen overordnes en selvstendig nasjonal, demokratisk styring og regulering av arbeidsliv og arbeidsforhold her i landet. Vi må også avvise at slike avtaler brukes til å tvinge fram privatisering og markedsorientering av våre offentlige velferdstjenester.