Vi må finne alternativer til markedsliberalismen

Mangeårig høyrepolitikk og nyliberalistisk form for kapitalisme endrer samfunnet dramatisk. EU har utviklet seg i en retning som befester nyliberalismen i form av traktater, direktiv, forordninger og pålegg. Dette er udemokratisk fordi det fratar folkevalgte styring og kontroll over utviklingen fordi EU/EØS sine lover og regler står over nasjonal lov og rett.

I Norge har frislippet av bemanningsbransjen og utviklingen av et løsarbeidersamfunn økt drastisk i flere bransjer med EU sin østutvidelse. Dermed svekkes fagbevegelsen uten at tariffavtalene endres. Den norske modellen angripes fra toppen samt undergraves og forvitrer i bunn.

Hurdalsplattformen varsler et oppgjør med privatisering og markedsretting av offentlig sektor. Dette er viktige signaler, men må følges opp med politisk handlekraft. Ambisjonen om å «kraftig redusere omfanget av kommersielle aktører i velferden», vil kreve både konkret politikk og en vilje til å ta maktkampen med velferdsprofitørene som ikke vil gi opp sine profittmuligheter uten kamp og massiv lobbyisme.

Regjeringen må legge fram konkrete tidsplaner for utfasing av anbudskontraktene i velferden og lage et nytt regelverk og finansieringssystem for barnehage og skole som sikrer avkommersialisering av disse sektorene. Når de kommersielle aktørene fases ut må det bygges opp gode offentlige velferdstjenester, og sikres en juridisk avgrensning av ideelle aktører dersom disse skal inngå i tjenestetilbudet. Avkommersialisering er en forutsetning for regjeringens lovede tillitsreform.

I Europa har nyliberalismen skapt arbeidsledighet, økt fattigdom og økte forskjeller, usikkerhet, fremmedgjøring og avmakt samt rasisme og fremmedfrykt. Rogalandskonferansen vil fortsette arbeidet for bygge et ekte sosialt Europa som vil styrke solidariteten over grensene, kjempe for rettigheter, sikre sosiale ordninger og jobbe sammen for å utvide dem for alle arbeidere, forbrukere og for miljøet vårt.

 Klima og industri.

Det er bred politisk enighet om at verden står foran store utfordringer som følge av menneskeskapte klimaendringer. Gjennom internasjonale forhandlinger har FN blitt enige om det såkalte 2-gradersmålet. Det innebærer at man har forpliktet seg til å jobbe mot en temperaturøkning på maksimum 2 grader fra førindustriell tid, år 1861 fram til 2100. Mange ungdommer er bekymret for fremtiden og har engasjert seg i kampen for et bedre klima. Hele fagbevegelsen må støtte klimaoppgjøret.

Norge har mange jobber knyttet til oljeindustrien. Vi har også smelteverks- og aluminiumsindustri som tradisjonelt har bidratt til mye forurensing og CO2-utslipp. Denne industrien har i stor grad bidratt til det velferdssamfunnet vi har. Våre olje- og industriarbeidere kan være stolte av sitt arbeid og av den teknologiutvikling som de har vært med på og har bidratt til. Både i kraftkrevende industri og i olje- og gassnæringen har vi utviklet produksjonsmåter og teknologi som har redusert forurensing og utslipp i luft og vann betydelig over mange år. Norge er en industriell foregangsnasjon i helse, miljø, sikkerhet og vi har en sikker, effektiv og miljø­vennlig produksjon i mange bransjer, blant annet smelteverksindustrien. Også innen avfallshåndtering og kloakkrensing er vi teknologisk langt framme.

For å utvikle ny industri er det også viktig at vi har nasjonal kontroll over kraft som produseres her. Storstilt eksport av kraft gjør det enda vanskeligere for oss å utvikle ny industri da billig kraft i mange år har vært vårt største konkurransefortrinn. Det må kreves langvarige, stortings­bestemte kraftavtaler som sikrer billig kraft til industrien for minst 30 år av gangen, som samtidig innebærer forpliktende avtaler med industrien som forutsetter drift, material­gjenvinning og energieffektivitet. Rogalandskonferansen sier nei til NorthConnect fra Eidsfjord til Skottland, nye konsesjoner til utenlandskabler og krever at Norge må ut av ACER.

Nedlegging av oljejobber eller andre industrijobber er ingen vei å gå for å nå klimamålene, dersom vi også skal ta vare på vårt velferdssamfunn. Det vil likevel være nødvendig å redusere utvinningstempoet og gradvis sørge for utvikling av nye og klimavennlige jobber som bygger på den teknologien som er utviklet innen oljeindustrien. Ikke minst vil dette være mulig i havvindsprosjekter. Parallelt må det jobbes med å utvikle karbonfangst og karbonlagringsteknologi (CCS) som også må kunne bli en framtidig eksportvare for norsk industri.

Rogalandskonferansen går inn for at vi skal fortsette oljeproduksjon i de felt som i dag er åpnet, men vi må sikre at verdiene som skapes nå investeres i å utvikle ny industri som vi kan leve av i framtida og samtidig bidrar til å nå klimamålene. Den kunnskapen som er utviklet i Norge er verdensledende på flere områder og våre fagfolk er i toppsjiktet internasjonalt. Denne kunnskapen må brukes til å utvikle ny industri. Rogalandskonferansen krever at forskning og utviklingsmidler som i dag overveiende går til petroleumsrelatert virksomhet, blir omfordelt til å skape ny industri og nye arbeidsplasser gjennom en aktiv stat og bruk av oljepenger. Vi støtter industriaksjonens arbeid.

Rogalandskonferansen krever en enda større satsning for en næringsmiddelindustri basert på råstoff fra havet og havbruket. Eksportverdien av norsk sjømat er på mange titalls milliarder kroner, men andelen fisk som leveres til foredling i landanlegg i Norge har imidlertid sunket. Leveringsplikt og kvotetildeling til kystbefolkningen må være et aktivt virkemiddel for å sikre råstofftilgang til fored­lingsindustrien. SINTEF har i en rapport fra 2012 konkludert med at det er et stort poten­siale i Norge for lønnsom bearbeiding av fryst hvitfisk i en kompetanse- og teknologi­basert fiskeindustri.

Utviklinga av elektriske ferjer har kommet langt og vi ser konturene av en langt mer miljøvennlig sjøtransport blant annet ved bruk av hydrogen. I tillegg til å kunne gi viktig sysselsetting i vår verftsindustri så kan hurtiggående elektriske ferjer og nye miljøvennlige fraktefartøy redusere behovet for transport på vei. Utsiktene for slik teknologi gjør at vi mener at store planlagte veiprosjekter bør revurderes. Undersjøiske veituneller har også vist seg å bli svært kostnadskrevende både å bygge og vedlikeholde. Vei og samferdselsbevilgningene og investeringene må vris kraftig over mot jernbane og miljøvennlig sjøtransport.

Men vi må gjøre mye mer for at vi skal kunne gi vårt nasjonale bidrag til å nå de internasjonale klimamålene. Dette vil kreve endringer både innen eksisterende industri, utvikling av ny industri og kraftig endring av våre transportløsninger og vri investeringer fra vei og over til sjø og jernbane. Transportbehovet må reduseres ved å produsere og bearbeide maten lokalt og i Norge. I tillegg må det gjennomføres en massiv utbygging av klimavennlig kollektivtrafikk. Anbudsutsetting av kollektivtilbudet er ødeleggende for den norske modellen og trepartssamarbeidet, den legger til rette for velferdsprofitt og går på bekostning av arbeidsvilkår til de ansatte. Drift i offentlig egenregi vil ivareta riktig kompetanse som driver fremtidens løsninger i kollektivtransporten.

Rogalandskonferansen er bekymret over maktbalansen i dagligvarehandelen i Norge der de største leverandørene sitter med for stor makt.  Avtaler om distribusjon må være effektive og åpent for tilsyn. Distribusjonsleddet må tydeliggjøres i Lov om god handelsskikk, slik at Ringnes og andre leverandører også kan beholde sin distribusjon for fremtiden. Fagbevegelsen må legge press på Stortinget for å utrede kjedemaktas påvirkning helt fra bonden og til slutt bruker.

Rogalandskonferansen forventer at det rødgrønne flertallet samler jernbanen til ett statlig eiet selskap og for å sikre god drift, vedlikehold. Og det trengs en offensiv utbygging av jernbanen, både med høyhastighetstog, utbedring og modernisering av eksisterende jernbanenett for effektiv og miljøvennlig person- godstransport.

En skole for alle – tillit til de ansatte

Utdanning er en menneskerett. Vi ønsker et utdanningssystem som fremmer demokratisk og rettferdig fordeling av kunnskap og kompetanse. Utdanningssystemet skal sikre at hvert enkelt menneske får realisert sine evner og rustes til aktiv yrkes- og samfunnsdeltakelse. Utdanning skal være basert på et solidarisk menneskesyn og være et offentlig ansvar, under demokratisk kontroll og tilgjengelig for alle gjennom en offentlig drevet fellesskole. Elevene må utvikle en tro på seg selv og alle må kunne få utvikle sine praktiske og teoretiske evner, samt sin evne til kritisk refleksjon.

Vi må få bort testregimer og styringssystem som er basert på markedsliberalistisk ideologi. Lærerne må gis tillit, og detaljstyring av pedagogiske verktøy og metoder ovenfra må bort. I stedet må lærerne få tid til følge opp hver enkelt elev og utvikle sitt eget fag. Vi må sørge for at det rundt elevene i skolen finnes tverrprofesjonelt samarbeid for å bygge laget rundt elevene.

Yrkesfagene må oppvurderes slik at flere unge velger å ta fagutdanning. For å få til dette må vil holde fast på kompetansesporet i norsk arbeidsliv, det vil si at vi organiserer vårt arbeidsliv slik at man får en solid faglig opplæring både mens man er elev eller lærling, men også gjennom yrkeslivet. Det vil øke sannsynligheten for at folk står lenge i jobb. Videre må yrkesfagene anseelse må heves.  God fagkunnskap, er en maktfaktor og vesentlig for å opprettholde en sterk fagbevegelse, samt sikre demokrati og innflytelse. 

Vi har en lang fagarbeidertradisjon i Norge, men vi har også mange som ikke får seg fagutdanning. Det må åpnes enda flere veier for å kunne fullføre fagutdanning. Det må gis en rett til lærlingeplass for de som har fullført Vg2 eller som nyttiggjør seg av andre løp mot fagutdanning slik at flere får fullført. Yrkesfagveien for videreutdanning er en del av dette.

Sosial boligpolitikk

Det kommersielle boligmarkedet har i flere år vært en sterk pådriver for økende sosioøkonomiske forskjeller i Norge. Boligprisene har økt mange ganger fortere enn lønningene, og det samme har leieprisene både på private og kommunale boliger. Kommunene bør kunne ha en langsiktig og rimelig finansiering som muliggjør etableringa av en tredje boligsektor på leiemarkedet, der husleiene ikke skal være overlatt til det frie markedet, men gjenspeile kommunenes faktiske utgifter. Dette kan gjøres gjennom Husbanken.

I dag skjer bygging og salg av boliger i all hovedsak på markedets premisser, hvor private banker har overtatt Husbankens rolle som långiver. Dette har bidratt til å presse prisene kraftig opp, slik at stadig flere stenges ute av boligmarkedet. Mange grupper faller utenfor og blir avhengig av et kommunalt tilbud som blir stadig dårligere. Vi trenger en helt ny boligpolitikk og vi trenger den raskt. For å hjelpe folk til å komme seg inn på boligmarkedet må det opprettes et regulert marked for eierboliger som underlegges pris- og omsettingskontroll. For å gjøre slike byggeprosjekt lønnsomme må kommunen tilby tomter som kan anskaffes billigere enn på det ordinære tomtemarkedet, og staten må gjennom Husbanken tilby lån med subsidiert rente og lang avdragstid. I tillegg må det skje en storstilt utbygging av kommunale utleieboliger som leies ut til selv-kost. Denne typen boliger må bli en rettighet for de som ikke kommer inn på det ordinære boligmarkedet.  Mangelen på studentboliger gjør at studenter må konkurrere om å leie på det private markedet, og er derfor med på å presse leieprisene opp. Dette er ingen gunstig situasjon for verken studentene eller andre grupper som rammes av at leieprisene øker.

Det må også utvikles bedre boligsosiale handlingsplaner for unngå at deler av de kommunale boligene blir gettoer. De boligsosiale handlingsplanene må sørge for at sosial, helse og velferdstjenester er integrert i arbeidet med enkeltpersoner og familier som har behov for det.

Rogalandskonferansen vil arbeide for at boligsektoren på ny blir en del av velferdsstatens virkefelt ved å gjenopprette boligsamvirket med prisregulering.