Etter stortingsvalget 2017: Fagbevegelsen må mobilisere mot nye angrep fra arbeidsgivere og høyresida.

Uttalelse fra Rogalandskonferansen 6. – 8. oktober 2017:

Årets stortingsvalg ga et nedslående resultat for fagbevegelsen. Riktignok opplevde alle de fire politiske partiene bak den blåblå regjeringskoalisjonen en tilbakegang, men ikke tilstrekkelig til at regjeringen kunne få avløsning. Dermed må fagbevegelsen forberede seg på å slå tilbake nye angrep både på velferden og på de faglige rettighetene.

Ettersom fire av de fem partiene i opposisjon gikk fram, må Arbeiderpartiet, med sin tilbakegang på 3,5 prosent, ta et hovedansvar for dette valgnederlaget. Uklarhet både i form og politisk innhold bidro til denne tilbakegangen. Med uavklarte svar innen sentrale politikkområder som pensjonsreform, profittfri velferd, markedsreformer i det offentlige (såkalt New Public Management), jernbanereformen, forsvarsreformen og bemanningsbransjens ekspensjon, fikk Arbeiderpartiet problemer med troverdigheten overfor store deler av sine kjernevelgere. At partiet i tillegg hadde inngått flere tvilsomme forlik med Høyre/FrP-regjeringen i forrige valgperiode, ble også en belastning.

Partiledelsens utilslørte flørt med KrF og det sterkt markedsliberale og fagforeningsfiendtlige Venstre bidro heller ikke til å skape entusiasme. Særlig blant de fagorganiserte, som hadde opplevd at disse partiene hadde støttet regjeringas svekking av Arbeidsmiljøloven, skapte dette sterke reaksjoner. Det var derfor viktig at LOs leder gikk offentlig ut og presset Arbeiderpartiet på retrett i denne saken. 

Den strategiske alliansebyggingen med Venstre og KrF er imidlertid ingen ny politikk fra Arbeiderpartiets side. Den har vært fremmet av partiets ledelse i lengre tid. Gjennom omfattende økonomisk og politisk støtte til tenketanken Agenda, som har en slik alliansebygging som en av sine hovedoppgaver, har også LO bidratt sterkt til å støtte dette politiske prosjektet. Skal LOs skarpe avvisning av allianse med Venstre bli mer enn et taktisk utspill i valgkampen, må det imidlertid også få konsekvenser på dette området.

Sosialdemokratiets dype krise og dramatiske nedgang i store deler av Europa de siste årene har mer enn noe vist at å bevege seg i retning sentrum-høyre er en blindvei for arbeiderbevegelsen. Fagbevegelsens rolle er imidlertid avgjørende dersom Arbeiderpartiet skal presses inn på en ny og mer venstreorientert politisk kurs. Vi må lære av det som skjedde etter katastrofevalget i 2001, da fagbevegelsen presset Arbeiderpartiet til venstre og med det sikret valgseier i 2005. Da holder det imidlertid ikke fra fagbevegelsens side å drive kampanje for å «bruke stemmeretten». Dette representerer en avpolitisering av den politiske kampen i en situasjon der sterke arbeidsgiverinteresser og den politiske høyresida driver en massiv politisk kamp mot velferd og faglige rettigheter – med andre ord mot den norske modellen, som allerede er dramatisk svekket.

Tida er ikke inne til å sitte stille i båten. Snarere tvert imot. Både på kommunalt og nasjonalt nivå har vi opplevd de siste årene at det er når budskapet radikaliseres og valgkampen polariseres, slik at velgerne får klare alternativer å velge mellom, at de rødgrønne oppnår best resultat. Det vi trenger er derfor en politikk som bryter med privatisering og markedsorientering av offentlige tjenester, som bekjemper økende forskjeller, som forsvarer de faglige rettighetene. Det er heller ikke nok å bekjempe symptomene på den markedsliberale samfunnsorden. Det er årsakene og drivkreftene som må bekjempes. Det betyr å begrense finanskapitalens makt, fremme politisk styring av økonomien og en mer aktiv eierskapspolitikk innen næringslivet. Med andre ord å legge opp til en offensiv velferdspolitikk og en radikal reformpolitikk som skaper oppslutning og entusiasme blant arbeidsfolk.

Det betyr også at vi må gjennomgå vårt forhold til EU. Med sitt demokratiske underskudd, stadig flere traktater, lover og reguleringer som bidrar til å svekke folkestyret, avregulere arbeidsmarkedet og undergrave fagbevegelsens posisjoner, utgjør EU en stadig større trussel mot arbeiderbevegelsens verdier. Gjennom EØS-avtalen bidrar dette sterkt til å begrense vårt politiske handlingsrom. Det er derfor viktig å forsvare og håndheve vedtaket fra LO-kongressen om at «norske tariffavtaler og arbeidslivslovgivning må gis forrang foran EUs regler». Nødvendige lovendringer for å kunne etablere en slik forrang må gjennomføres. Vi kan ikke leve med en situasjon der vi fra EUs side påtvinges markedsliberale reformer som det er stor motstand mot i det norske samfunn. Det må derfor gjennomføres en omfattende utredning, drøfting og revurdering av vårt forhold til Den europeiske unionen – der alle sider ved EØSavtalen og mulige alternativer vurderes.

Fagbevegelsen må forberede seg på å møte nye og enda mer omfattende angrep fra den blåblå regjeringas side. Følgende konfliktområder vil stå sentralt:

Kampen om arbeidslivet

Sosial dumping utgjør en økende trussel mot den nordiske arbeidslivsmodellen så vel som mot lønns- og arbeidsvilkår. Bemanningsbransjen framstår nå som en av de viktigste truslene mot arbeidsfolks trygghet og rettigheter i arbeidslivet. Den brukes til å undergrave streikeretten, arbeidstidsbestemmelser, partsforholdene i arbeidslivet, samt ytterligere å fremme midlertidige ansettelser. Sånn sett framstår denne bransjen i økende grad som fagforeningsknusing satt i system. Kommersielle bemanningsselskaper må derfor forbys og formidling av arbeidskraft må igjen bli en offentlig virksomhet. Vi må kreve en reversering av Arbeidsmiljøloven når det gjelder midlertidige ansettelser, arbeidstid og innleie av arbeidskraft. Den politiske streiken mot bemanningsselskapene, som en rekke lokale fagorganisasjoner har tatt initiativ til den 15. november, utgjør starten på en viktig mobilisering og kamp mot dette uvesenet. Den fortjener derfor full støtte fra en samlet fagbevegelse.

Omfordeling

De økonomiske og sosiale ulikhetene i samfunnet har lenge økt. Dette er ikke noen nødvendig utvikling, men resultat av endrede økonomiske og politiske maktforhold i samfunnet. På sikt må de økonomiske kreftene tøyles, et progressivt skattesystem gjeninnføres, en ny sosial boligpolitikk innføres og samfunnsmessige fellestjenester som barnehage og skolefritidsordningen finansieres gjennom det offentlige. På kort sikt vil en økning av barnetrygden være et viktig bidrag for å lette situasjonen for mange fattige småbarnsforeldre.

Markedsretting av det offentlige (NPM)

Organisasjons- og styringsreformene i offentlig sektor har gjennom de siste par tiårene foregått etter de såkalte New Public Management-modellene. Dette er forsøk på å overføre privat sektors modeller til det offentlige koplet med en massiv byråkratisering. Målstyring, bestiller-/utførermodeller og løsninger basert på økonomiske incentiver er innført på område etter område – med svært negative konsekvenser for så vel ansatte som brukere og samfunnet som helhet. Det drar med seg kontroll- og rapporteringssystemer som virker nedbrytende på arbeidsmiljøet, setter de ansattes fagkunnskap til side og skaper et ødeleggende mistillitsregime. Disse reformene må avvikles og det må tas radikale grep for å gjenerobre demokratisk kontroll over våre offentlige institusjoner. En viktig oppgave for fagbevegelsen i tida framover blir å utvikle alternativer til disse markedsreformene. Det må gjennomføres tillitsreformer der de ansattes kompetanse og erfaringer kommer til sin rett, og der de ansatte aktivt trekkes med for økt engasjement og innflytelse, som samtidig bedrer tjenestene.

Velferd uten profitt

Gjennom de siste årene har det vokst fram store kommersielle selskaper innen våre velferdstjenester. Til forskjell fra ideelle virksomheter driver disse på profittbasis. Jakten på høyest mulig avkastning på investert kapital skaper imidlertid målkonflikt i forhold til de offentlige velferdstjenestene, som skal oppfylle samfunnsmessige mål. Vi har derfor sett en økende grad av problemer knyttet til slike selskaper både hos oss og i andre land hvor dette er utbredt. Det må derfor innføres et forbud mot kommersielle aktører innen velferdstjenester som barnevern, barnehager, skole, sykehjem og hjemmetjenester. I det siste har vi også sett hvor sårbare våre lokalsamfunn er på renovasjonsområdet, når kommersielle aktører gir opp og går konkurs når avkastningen blir for liten. Det må derfor føres en politisk kamp på kommunalt nivå for å sikre offentlig drift og eierskap av slike vesentlige samfunnsmessige tjenester som renovasjon, energi, vannforsyning og kollektivtrafikk.

6-timersdagen/30 timers uke

Et økende press i store deler av arbeidslivet, økende automatisering og digitalisering av arbeidet, hensynet til miljø og klima, samt behovet for en omfordeling av arbeidet gjør det nødvendig med en ny arbeidstidsreform. 6-timersdagen / 30 timers uke må derfor settes på dagsordenen. Med en kombinasjon av tariffkrav og lovgivning kan en slik reform innføres stegvis. En lovfesting av 37,5 timers uke kan være en god begynnelse. For å hindre diskriminering av grupper på arbeidsmarkedet på grunn av ulike arbeidstidsbestemmelser, er det viktig at arbeidstidsforkortingen gjøres gjeldende for alle.

100.000 klimajobber

Global oppvarming utgjør en trussel mot menneskeheten. Det er de fattigste landene og de fattigste i de rike landene som vil rammes hardest av de negative effektene avklimaendringene. Klarer vi ikke å begrense temperaturøkningen til 1,5-2,0 grader, vil millioner av mennesker miste både hus, jobb og næringsgrunnlag. Til nå ligger vi langt etter 2-gradersmålet, så det trengs omfattende innsats for å hindre klimakatastrofe. Omstilling av økonomi og næringsliv er derfor høyst nødvendig. Dette kan bare skje dersom de ansattes interesser ivaretas fullt ut i omstillingsprosessene og det skapes nye arbeidsplasser. Deres omfattende kompetanse innen områder som olje- og gassutvinning må tas i bruk for å styrke den nødvendige omstillingen. Fagbevegelsen må mobilisere sin styrke fullt ut for å sikre en slik rettferdig – og nødvendig – utvikling.